Måling av helsekompetanse hos pasienter i Norge

En norsk tverrsnittsstudie av 158 pasienter med obstruktiv lungesykdom (f.eks. kols og astma) i 2020 viste at 48 % av dem hadde utfordringer med kritisk å vurdere helseinformasjon (14). Pasientene forstod ikke innholdet i informasjonen og ble forvirret når flere kilder til samme tema viste noe motstridende resultater. Likeledes rapporterte 42 % at de syntes det var vanskelig å finne god helseinformasjon, mens 24 % mente at de hadde manglende evne til å forstå skriftlig, generell helseinformasjon godt nok til å vite hva de skulle gjøre. Det var også en klar positiv sammenheng mellom utdanning og helsekompetanse. 53 % av pasientene, som hadde et aldersspenn på 42–91 år og gjennomsnittsalder på 70 år, benyttet ikke internett, verken privat eller i arbeidssammenheng.

Dette funnet bør gi grunn til ettertanke, sett i lys av at mer og mer helseinformasjon og helsekommunikasjon mellom helsevesen og pasient skjer via elektroniske plattformer (15). Man kan være fristet til å mene at satsingen på elektroniske helsekommunikasjonsplattformer i Norge i verste fall kan bidra til en ny form for sosial ulikhet mellom de som har og de som ikke har digital kompetanse (15, 16). Den mest nærliggende konklusjonen er at mange i denne relativt eldre pasientgruppen har så begrenset helsekompetanse at språklig informasjon om deres sykdom bør forenkles og tilgjengeliggjøres i andre formidlingsformer som gjør dem i stand til egenmestring av sin tilstand.

I 2018 ble det publisert en nasjonal tverrsnittsstudie av 1275 voksne nordmenn med psoriasis som gjennomgikk klimaterapi på Gran Canaria (17). Psoriasispasientenes selvrapporterte evne til kritisk vurdering av helseinformasjon fikk lavest helsekompetanseskår. Hvorvidt de syntes at mottatt informasjon for å kunne håndtere sin egen helse var tilfredsstillende og forståelig, fikk også lav skår. Forfatterne foreslo at pasientopplæring for å øke helsekompetansen kunne være en nyttig strategi for å redusere ulikheter i egenmestringen.

En annen norsk studie omfattet 187 pasienter med kronisk nyresykdom (12). De skåret lavest når det gjaldt evnen til å vurdere helseinformasjon og til å finne god helseinformasjon. Det var også i denne studien en klar sammenheng mellom graden av utdanning og graden av helsekompetanse hos pasientene.

I en norsk tverrsnittsstudie av 159 nyretransplanterte pasienter skåret de relativt lavt når det gjaldt evnen til kritisk vurdering av helseinformasjon (13). Forfatterne mente at for å kunne møte nyretransplanterte pasientenes behov, er der viktig å kartlegge deres helsekompetanse før helseinformasjon blir gitt.

I en dansk-norsk prospektiv studie målte man helsekompetansen hos 3417 pasienter med koronar hjertesykdom (angina pectoris og hjerteinfarkt) før perkutan koronar intervensjon (blokking av trange årer i hjertet) (18). Selv om pasientene rapporterte tilfredsstillende evne til å forstå helseinformasjon godt nok til å vite hva som skulle gjøres, og til å finne god helseinformasjon, så skåret mange lavt på evnen til å kritisk vurdere slik helseinformasjon. Lav helsekompetanse kan derfor være en atferdsmessig risikofaktor for pasienter som har gjennomgått perkutan koronar intervensjon.

En kortversjon av spørreskjemaet (19) (tabell 1) er benyttet i en tverrsnittsstudie, der det blant annet ble målt helsekompetanse hos 388 personer i Norge med type 2-diabetes (20). 67 % av dem rapporterte at de syntes det var vanskelig å vurdere om massemedienes informasjon om helserisiko er til å stole på, mens 27 % mente det var vanskelig for dem å finne informasjon om behandling og oppfølging av sykdom som gjaldt dem selv. Høy helsekompetanse var også i denne studien assosiert med høyt utdanningsnivå – og motsatt. Forfatterne konkluderte med at helseinformasjon om type 2-diabetes må språklig tilpasses dem som har lav helsekompetanse.

Samme kortversjon av spørreskjemaet (19) er også benyttet til å måle helsekompetanse hos 1355 kvinner som hadde overlevd brystkreft (21). I alt 42 % av dem rapporterte at det var vanskelig å vurdere fordeler og ulemper ved ulike behandlinger, mens 35 % mente at det også var vanskelig å vurdere om massemedienes informasjon om helserisiko er til å stole på. En tolkning av funnene kan være at flere brystkreftpasienter kan ha nytte av bedre ferdigheter i å vurdere ulike helsepåstander om kreftoppfølging som ofte presenteres i mediene (22).

Et gjennomgående fellestrekk ved de sju studiene som er omtalt, er at pasienter ofte har begrenset evne til kritisk vurdering av helseinformasjon. Graden av utdanning har sammenheng med slike ferdigheter. Om utfordringen kan skyldes komplisert språk brukt i helseinformasjon, individuelle lese- og språkvansker eller manglende kroppskunnskap kan man spekulere på.

Helsekompetansen i befolkningen

Den første norske kartleggingen av befolkningens helsekompetanse ble gjennomført i perioden 2018–21 (9, 11). Datainnsamlingen ble utført som en tverrsnittsstudie av omtrent 7000 personer ved hjelp av et telefonintervju gjort av et gallupbyrå. Undersøkelsen inkluderte spørsmål om respondentenes helsekompetanse, demografiske variabler, deres digitale helsekompetanse, evne til å navigere i helsevesenet og ferdigheter i å kommunisere med helsepersonell.

Det viste seg at 12 % av den generelle norske befolkningen og 14 % i fire^{*Respondentutvalget somaliere (n = 379) er ikke tatt med i denne beregningen pga. usikkerhet om respondentsvarenes reliabilitet (11).} sammenslåtte innvandrerpopulasjoner fra Pakistan, Polen, Tyrkia og Vietnam hadde problemer med å forstå hva legen sa til dem (9, 11). En omtrent dobbelt så stor prosentandel i begge gruppene hadde vanskeligheter med å forstå det som står i pakningsvedlegget til legemidler. Trolig har det mer å gjøre med lang tekst, liten skrift og lite tiltalende layout, mer enn mottakernes begrensete leseferdigheter. Henholdsvis 5 % og 8 % i de to hovedgruppene syntes det var vanskelig å forstå teksten på legemiddelpakken og å følge bruksanvisningen for hvordan medikamenter skulle tas. Man vet ikke hvorvidt disse forholdvis lave andelene antyder at mange andre respondenter faktisk får hjelp til å tolke slike tekster. 14 % av begge gruppene hadde vanskeligheter med å bruke legens informasjon om hvordan de kan håndtere sin egen sykdom. Om dette reflekterer pasienters utfordringer med å forstå legers muntlige eller skriftlige informasjon, eller om det kan skyldes begrensende sosiale faktorer for god egenoppfølging, er foreløpig ikke analysert. Omtrent tilsvarende prosentandel i begge gruppene syntes det var vanskelig å forstå informasjon om anbefalte helseundersøkelser (9, 11). Slike anbefalinger er ofte skriftlige.

Også i denne studien syntes relativt mange respondenter, både i befolkningen og i de fire innvandrergruppene, at det var vanskelig å forstå (henholdsvis 29 % og 20 %) og å kunne stole på (55 % og 42 %) massemedienes helseinformasjon (9, 11).

Helsekommunikasjon mellom helsepersonell og pasient kan foregå både verbalt, skriftlig og billedlig, og hva man velger er viktig for å skape tillit, gjensidighet og gode relasjoner (23). Moderne helsekommunikasjon foregår også digitalt (15). Hos den generelle norske befolkningen syntes mellom 6 % og 14 % at det var vanskelig å delta i verbal helsekommunikasjon med helsepersonell (9). Tilsvarende andel i de fire innvandrergruppene var mellom 11 % og 20 % (11). Flere innvandrere (gjennomsnittlig 18 % for de fire gruppene) syntes spesielt at det var vanskelig å diskutere helsespørsmål og å forstå hva helsepersonell sa (11). Sannsynligvis skyldes dette språkbarrierer, men det kan også komme av lav generell helsekompetanse^{*Generell og sumerisk helsekompetanse er målt med en kortversjon av spørreskjemaet i HLS₁₉-studien bestående av 12 essensielle spørsmål (19), ett fra hver av rutene i Tabell 1 (9).} hos flere respondenter, eventuelt kan manglende kroppskunnskap og tilhørende vokabular spille inn her. Høyest andel med lav generell helsekompetanse fant man hos vietnamesere og tyrkere (44 % og 43 %) (11), mens i den generelle befolkningen var denne andelen 33 % (9).

Gjennomsnittlig 22 % for de fire innvandrergruppene syntes det var vanskelig å forstå hvorfor man bør ta vaksiner (hos pakistanere 44 %), mens tilsvarende andel i den generelle norske befolkningen var 10 % (11). Dette antyder at helsevesenet har utfordringer med å kommunisere med innvandrergrupper om betydningen av å ta vaksiner, f.eks. mot covid-19-virus. Sannsynligvis dreier dette seg om mer enn bare språklige barrierer.

Det er to viktige forutsetninger for å forstå og vurdere digitalt formidlet helseinformasjon: at deltakerne faktisk er brukere av digitale plattformer, og at de i så fall benytter seg av helseinformasjon som er tilgjengelig der. I den generelle befolkningen brukte 97 % digitale plattformer (9), mens dette gjaldt for 92 % av innvandrerne (11). Flere i den generelle befolkningsgruppen over 65 år rapporterte svært begrensete (så vel som ingen) ferdigheter i bruk av internett og digitale plattformer for helsekommunikasjon (9). Det samme mønsteret ble funnet også i innvandrergruppene (11). Selv om 14 % både i den generelle befolkningsgruppen og i de fire innvandrergruppene syntes det var vanskelig å forstå digitalt formidlet helseinformasjon, kan slike utfordringer likevel være størst hos innvandrere. Det gjelder særlig hvis noen av dem verken er brukere av digitale plattformer eller søker etter eller benytter seg av helseinformasjon i disse mediene (9, 11). Innvandrernes utfordringer med bruk av digitale plattformer kom til uttrykk ved at henholdsvis 20 % og 26 % svarte de syntes det var vanskelig å gi skriftlig tilbakemelding til helsepersonell via apper eller programvare på mobiltelefon eller nettbrett, og å kommunisere digitalt om kritiske endringer i helsetilstanden sin (11). En god del av utvalget fra den generelle norske befolkningen (13 % og 18 %), syntes også slik digital kommunikasjon med helsepersonell var vanskelig å få til (9).